Jeg har en støvel, eller støvlett er vel mere riktig, i gangen vår. Den er ikke så gammel, men den betyr mye for meg. Den har faktisk hengt der i 16 år nå. I 1993 hadde familien vår et utrolig hyggelig og morsomt familieselskap. Søsken med gemaler og moren min med hennes gemal. (Vi er 5 søsken) Vi har alltid hatt det veldig gøy når vi har møttes for å kose oss. Denne samme dagen var vi hos fotograf og fikk tatt familie-bilde for aller første gang. Etter bildene var tatt, kom lillesøstra mi på at hun hadde glemt å skifte fra støvletter til sko før vi tok bilder. Dette irriterte henne veldig, og det siste hun sa før hun dro hjem, var at det var de mest fotograferte støvlene i verden. De burde hengt på veggen med blomster i. Så skrattet hun godt og reiste. Tre dager senere var hun død. Hun hadde sovnet inn natt til onsdag. (Festen var lørdagen før).Hun ble bare 37 år. Dette var jo selvfølgelig et stort sjokk for oss, men etter hvert så var vi i alle fall glade for festen og bildene. Og, min eldste søster og jeg tok hver vår støvlett og hang på veggen med blomster i.
Den lille hvitveispiken ligner faktisk på søstra mi da hun var lita. Hjertet skal jeg legge på graven hennes til jul.
Et dikt jeg har skrevet:
Fryser du, kjære.
Fryser du, kjære min søster
er kroppen din kald og stiv.
Er ingen deg der og trøster
går alle deg stille forbi.
Hvor gjerne jeg ville deg varme,
legge armene rundt om din kropp.
Få høre din latter og harme
og reise deg støttende opp.
Fra himmelen legges et teppe
som fnuglette dun over deg.
Men, varme deg gjør det vel neppe
den sneen er kald, selv for meg.
Dog vakkert blir det på graven,
det hvite som dekker det grå.
Jeg håper du føler den varmen
fra kjærlige ord før jeg går.