Jeg har fått gleden av å ha enda en bursdag. 58 år. Begynner vel å bli litt voksen nå. Hm. Nei. Inni meg er jeg til tider fortsatt en liten jente, ung pike, nybakt mor, nybakt bestemor og alt annet livet har hatt å by på. Jeg elsker å erte, å løpe etter hylende barnebarn (til beina sier stopp) Kort sagt. Jeg er et lykkelig menneske. Og en må jo bare bli veldig glad når man våkner opp til dette:
fra mannen.
I tillegg til min urunde bursdag, var vi så heldige i vår familie at vi kunne feire en stor dag i helgen som var. Min mors samboer gjennom mange år, fikk sitt ønske om å fylle sine 90 år oppfylt. En oppegående mann, klar som et egg i hodet, om enn kroppen til tider er skral. Han ønsket seg selskap, og gaven fra meg og min mann , var pynting, kaffekoking og rydding etterpå.
Og hvordan pynter man bordet til en mann på 90?. Han elsket å gå i skogen, plukke bær og kose seg. Så da tar man skogen og minner inn til ham. Det var ikke så enkelt å finne en fiskebolle-boks, men heldigvis så hadde de et slag med papir-etikett på og da gikk det bra. De plukka bær i fiskebollbokser med ståltrådhank før. Og i kopper da. Kongledyra var også på plass, og bordpynten var opptakten til mang en samtale om bærplukking før i tiden. Et kjempekoselig selskap. Eneste skår i gleden var at hans barn var bedt, men ingen av dem kom. To av de tre gadd ikke engang å gi beskjed om at de ikke kom. Det smertet meg langt inn i sjelen på hans vegne. Men det var barnebarn og søsken med ektefeller fra hans side, og alle barna på min mors side og flere til.
